Venstre får 8,7 % på meningsmåling

Jada, jeg vet at for et så lite parti som Venstre er variasjonene fra meningsmåling til meningsmåling ofte betydelige. Og jeg liker bedre å se på trend enn på enkeltmålinger. Dessuten stoler jeg egentlig ikke på norske gallupbyråer. Og jeg skulle veldig gjerne sett at det ble standard å oppgi det metodiske grunnlaget for meningsmålinger.

Men akkurat i dag velger jeg å legge skepsisen littegrann til side og bare nyte at Venstre har fått 8,7 % på Opinions måling for ANB i mai. Hipp hipp - hurra!

Røkke vant - jeg tapte

Røkke får det som han vil. Transaksjonene i Aker-systemet går som planlagt, til planlagt pris. I følge ekspertene var prisen fair, og alt har gått for seg etter reglene.

Denne saken demonstrerer på en ypperlig (kanskje feil ord) måte et av de største problemene med statlig eierskap. Nemlig at jeg, som norsk borger og dermed investor gjennom Staten, ikke får gjøre min egen vurdering av om jeg synes dette er en fin ting å bruke mine ressurser på. Mot min vilje må jeg nå være med å betale noe jeg fremdeles er overbevist om at er overpris for selskaper jeg ikke ønsker å være deleier i.

"Fair" pris er, i følge alle økonomer jeg vet om, et høyst subjektivt begrep. Markedets styrke er at det skaper en pris basert på et stort antall uavhengige, individuelle vurderinger av hva prisen bør være. Eksempelet er hvordan markedsprisen på Aker Solutions falt som en sten etter at transaksjonene ble gjort kjent. Så uavhengig av hva såkalte "eksperter" i et eller annet meglerhus sier, så er ikke prisen "fair" basert på de uavhengige vurderingene fra deltagerne i markedet.

Røkke vant, og alle vi andre sitter igjen med skjegget i postkassa, uten mulighet til å trekke oss ut og si at vi ikke vil gjøre business med den straffedømte fiskeren igjen. For Staten har bestemt at det er best at jeg ikke får gjøre slike vurderinger selv.

Usmakelig, usaklig fra Rødt

Selvsagt ikke første gang dette skjer, men Rødt hevder igjen at Taliban var en fin og flott regjering, og at verden var slem som kom og tok fra dem fra makten. De mener at motstandskampen i Afghanistan kan sammenlignes med den norske motstandskampen mot nazistene, under den populistiske overskriften "Hva ville Max Manus gjort?".

Nå er det ikke slik at krigen i Afghanistan har vært noen stor suksesshistorie, og helt sikkert har mye blitt gjort feil. Men det er utrolig provoserende at Rødt velger å gi sin støtte til en bevegelse som bryter så og si alle menneskerettigheter som noen sinne har blitt påtenkt, mens de svinser rundt i byen i et av verdens frieste og rikeste land iført rosa palestinaskjerf og Ray-Bans. (Kanskje de burde lese litt om Afghanistan under Taliban hos CNN, hos Wikipedia, eller andre lett tilgjengelige kilder.) Jeg har bare lyst til å be dem gå i skammekroken alle sammen, og tenke på hva det er de egentlig har sagt.

Men egentlig burde jeg kanskje ikke hisse meg opp - det er det jo sånn at de allerede har tapt debatten. Sånn går det når man bryter Godwins lov allerede i første trekk.

Oppdatering:
Også Jonas Eilertsen vil sende Rødt i skammekroken.

Ikke helt sort-hvitt om digitale rettigheter

Det er mye oppmerksomhet rundt digitale borgerrettigheter om dagen - i hvert fall mer enn det har vært tidligere. Med saker som Pirate Bay-saken og "Max Manus"-saken har man fått konkrete eksempler å forholde seg til. Til og med enkelte politikere har nå kommet på banen for å tale imot det de ser som en skremmende utvikling mot privatisering av politiets oppgaver.

Selv står jeg fast på at politioppgaver ikke skal overlates private, og at personvernet skal voktes meget strengt. Teleselskapene som formidler bits og bytes gjennom sine nettverk skal ikke være ansvarlig for innholdet i det som sendes frem og tilbake - da måtte man samtidig pålagt Posten å åpne alle brev og Telenor å avlytte alle telefonsamtaler.

Men verden er selvsagt ikke sort-hvitt. I en slik debatt er det viktig å huske at noen kanskje har gode grunner til å ønske å ta "loven i egne hender", fordi politiet ikke er i stand til å utføre alle nødvendige oppgaver i den nye, digitale virkeligheten.

Nei, jeg tenker ikke spesielt på EMI eller Warner eller de andre store mediekonsernene. Jeg tenker på saker som denne. En ung jente, en nakenfilm som aldri skulle vært laget, årevis med trakassering - og et politi som henla saken.

Nå kjenner jeg ikke detaljene i saken, og kanskje var det, som politiet hevder, umulig å bevise noe i strafferettslig forstand. Det sivilrettslige søksmålet førte imidlertid frem til et forlik, noe som tyder på at indisiene må ha vært sterke. Men det sentrale poenget å ta med seg er at det blir for enkelt å si at "politiet sikkert ordner opp". Når det kommer til viktige saker som denne, hvor det en ung jente har blitt lurt med på noe hun ikke ante konsekvensene av, noe som forfølger henne i årevis, er det mye som tyder på at politiet ikke har tilstrekkelig kapasitet eller evne til å etterforske digitale forbrytelser.

Vi må møte de som ber om at noen må få gripe inn privat når politiet ikke klarer det med forståelse, ikke alltid med sarkasme, bedrevitenhet og et snøft om "ytringsfrihet, uansett". Det betyr selvsagt ikke at vi skal gi dem det de ber om. Vi må i stedet gi dem det de har behov for - nemlig et politi som står rustet for utfordringer også i den digitale verden - slik at våre digitale borgerrettigheter faktisk kan beskyttes, og slik at vi slipper at Simonsen & co skal snoke rundt i våre private saker.

Snille, solidariske Norge

Regjeringen kjemper videre mot sosial dumping.

I første omgang høres dette sikkert fint og flott ut, og de fleste vil vel være enig i at man skal "sikre et akseptabelt nivå på lønns- og arbeidsvilkår for alle". Dessuten er det jo ikke særlig hyggelig å lese om arbeidsgivere som lar sine arbeidere bo i rønner og fryser om vinteren.

Spørsmålet er selvsagt om verden blir et bedre, mer rettferdig sted av å forby lave lønninger her i Norge generelt. Jeg tror ikke det. Jeg tror riktignok at det vil føre til at vi får se færre tilfeller av folk som har en lavere levestandard enn gjennomsnittlig her i Norge. Det betyr ikke nødvendigvis at arbeidsinnvandrere faktisk har det bedre. Det betyr bare at de fortsatt befinner seg i Latvia eller et annet land, med mye lavere levestandard enn Norge, og gjerne uten jobb i det hele tatt. For naturlig nok vil det være slik at jo dyrere det er for arbeidsgiver å ansette en arbeider, jo færre blir ansatt.

Jeg mener vi må tillate dem som søker en bedre fremtid for seg og sin familie å ta jobber som i våre øyne er dårlig betalte - om de ønsker det selv. Det er god utjevningspolitikk. Kampen mot den såkalte "sosiale dumpingen" er i realiteten en kamp for at norske arbeidere skal få bevare sine rettigheter, på bekostning av arbeidere i andre land. Det er altså ikke særlig solidarisk med andre enn sine egne. Men allikevel vinner de ofte ordskiftet i den offentlige debatten - og folk flest kan glede seg over at det som holdes ute av syne, også kan holdes ute av sinn. Vi er da snille her i landet, må forstå.

Urørte gullkorn og den første sangen om fabelfisk

En bekjent gjorde meg oppmerksom på en ganske sprø sak som dukket opp hvis man googlet fabelfisk, og det var Imofakedis side på Urørt.

Når man leser/hører seg gjennom denne siden kan mye tyde på at dette er en ganske original dikter/komponist. Men det morsomste (synes jeg) kom helt nederst, det var nemlig "Fabelfisken (proto)" Teksten går som følger:

Når du er trist
er livet langt fra godt.
Du ser en fabelfisk som liker at det er vått.
Fabelfisken trøster deg
og sier at alt blir bra.
Du slutter å være lei deg
og sier "takk skal du ha".
Men du blir lei av den,
en fisk som gjør deg frisk.
Du slutter å tenke på den,
stakkars fabelfisk.

Genialt.

Hva vAAR det jeg..

SA? Åh, jeg pleier å prøve å holde meg for god for slikt. Men for en gangs skyld er det en liten trøst i elendigheta at jeg allerede i 2007 advarte mot at business med korrupte, norske rekefiskere kunne føre til noe sånt som denne suppa (i likhet med en rekke andre oppegående folk - jeg skal ikke ta æren helt alene). Å blande roller som regulator og profitør - eller bukken og havresekken som vi vanlige, dødelige liker å kalle det - gir sjelden gode resultater. I dette tilfellet har det gitt spesielt dårlige resultater.

Nuvel. Jeg skal balansere med at mange av mine mer sosialdemokratisk anlagte venner påberoper seg retten til å si "hva var det jeg sa" i forbindelse med finanskrise og markedsøkonomi - hvor jeg på ingen måte er enig i at det første gjør at det andre bør skrinlegges for godt.

Men uansett om at man liker statlig eierskap eller ikke, så bør jo alle være enig i at dette er krisedårlig håndtert av både Staten (ved Regjeringen) og Røkke. Kanskje flere nå får opp øynene for at Røkkes "industribygging" egentlig handler om å flytte penger - gjerne fra våre alles lommer til Røkkes lommer.

Jeg er en sterk tilhenger av kapitalisme og kapitalister - de som våger å ta sjanser og tenke nytt, å risikere sine private sparepenger for å skape verdier, abeidsplasser, fremgang. Men kapitalisme fungerer best i et system hvor makthaverne, altså i siste instans vi, velgerne, har en sunn skepsis og avstand til dem som tar denne risikoen. Disse to systemene, demokrati og kapital, bør gjøres mest mulig uavhengige av hverandre.

I mine øyne er denne saken et glimrende eksempel på alt som er galt med Staten som kapitalist.

Memento Mori

Noen ganger snubler man over ettertenksomhet og alvor og en følelse av at noe er viktig, når man egentlig bare skulle finne på noe for å få tiden til å gå en liten stund mens man ventet på noe annet. I dag leste jeg en sjeldent tankevekkende kronikk i Aftenposten.

Kronikken handler om døden, og hvordan vi gjemmer bort døden. For ikke mange årtier siden var døden en naturlig del av de aller flestes liv. Folk døde stadig vekk, og det var ikke noe veldig spesielt med det. I dag er det de færreste av oss som faktisk ser noen dø, eller som ser døde mennesker i mer enn et kort glimt i hvite laken på sykehuset eller -hjemmet.

Jeg har alltid vært livredd for døde mennesker, og sikkert som mange andre vokst opp med skrekkhistorier og påfølgende mareritt om hvordan døde kropper plutselig våkner og skal "ta" meg. Er det fordi jeg har vært så heldig å vokse opp uten død som en naturlig del av livet at jeg nå skyr alt som minner om død? Er det rett og slett et eksempel på å være redd for det ukjente?

Jeg er selvsagt utrolig glad og takknemmelig for å leve i en tid hvor de fleste sykdommer kan helbredes og livet for de fleste er mindre smertefullt enn det var for mange før oss. Men det gjør også at man kanskje glemmer eller fortrenger at man skal dø.

Kanskje er det få ting som gir mer mening til hver eneste dag man lever og som gir meg en bedre rettesnor for hvilke valg man tar om hva man skal fylle disse dagene med, enn å huske at man en dag, i morgen eller om åtti år, skal dø.