Om forandring
Jeg har lenge vært en ganske overbevist liberaler. I diskusjoner har jeg ofte gått friskt og prinsipielt ut. All statsstøtte er feil, alle subsidier er ødeleggende. Private løsninger er alltid best. Jeg har ikke sjelden snakket varmt om å legge ned store deler av Staten - og underveis kommet med en del ikke særlig gjennomtenkte kommentarer om folk som for eksempel bor på små steder, hører på musikk jeg synes er lite urban, jobber i primærnæringene eller generelt har andre prioriteringer i livet enn meg.
I det siste har jeg tenkt en del over hva jeg egentlig ønsker å oppnå når jeg diskuterer (eller skriver om) politikk. Er det å gjøre noe for å skape forbedringer for alle (og først for de som har det verst - slik jeg ofte hevder) - eller er det for å fremstå i et bestemt lys? Jeg tror kanskje jeg ofte har vært mer opptatt av å komme med kontroversielle standpunkter og fremstå som tøff og litt provoserende enn å faktisk prøve å få til noe.
Nå mener jeg fremdeles at det beste for verden hadde vært en friere handel, det beste for Norge hadde vært en mindre offentlig sektor i forhold til det private initiativ, og det beste for hver og en av oss hadde vært å ha større valgfrihet men også større ansvar for våre egne handlinger i hverdagen. Men hvis jeg virkelig ønsker å gjøre noe med dette er det ganske meningsløst å kaste seg ut i debatten med en arrogant holdning og et ultraliberalistisk utgangspunkt. For å få til positive forandringer må jeg faktisk ta utgangspunkt i det som er situasjonen i dag og det synet de fleste rundt meg har på samfunnet, og så prøve å overbevise dem om hvilken retning man må gå, ett lite skritt om gangen. Det hjelper ikke å snakke andre liberalister etter munnen for å prøve å bli tatt opp i "klubben" deres.
Derfor skal jeg prøve å formulere meg litt annerledes. Jeg skal prøve å vise litt mer empati med de som ikke har vært igjennom samme tankerekke som meg. Jeg skal tørre å høre på de som ikke er enig med meg. Jeg skal til og med, hvis jeg orker, ta meg bryet med å lese noen avisinlegg og kronikker av politikere jeg blir sint bare jeg ser ansiktet til. Jeg skaper ikke forandring ved å fortelle alle hvor utrolig fæl jeg synes Trond Giske er (selv om jeg virkelig synes det) - jeg skaper forandring ved å forklare hvorfor jeg synes hans politiske avgjørelser er gale og hvem og hva de går ut over. Jeg må forklare situasjonen til bønder i den tredje verden og hvordan vi kan gjøre noe i stor skala for å redusere fattigdommen - og hvorfor jeg tror dette vil virke bedre for flere på et mer strukturelt nivå enn hva fine, men mindre effektive tiltak som bistand på statsnivå eller fadderskapsordninger på personnivå gjør.
Det er slitsomt og ikke alltid like morsomt å ta inn over seg at alle saker har mange sider. Men jeg skal i hvert fall prøve å huske på det litt oftere.
I det siste har jeg tenkt en del over hva jeg egentlig ønsker å oppnå når jeg diskuterer (eller skriver om) politikk. Er det å gjøre noe for å skape forbedringer for alle (og først for de som har det verst - slik jeg ofte hevder) - eller er det for å fremstå i et bestemt lys? Jeg tror kanskje jeg ofte har vært mer opptatt av å komme med kontroversielle standpunkter og fremstå som tøff og litt provoserende enn å faktisk prøve å få til noe.
Nå mener jeg fremdeles at det beste for verden hadde vært en friere handel, det beste for Norge hadde vært en mindre offentlig sektor i forhold til det private initiativ, og det beste for hver og en av oss hadde vært å ha større valgfrihet men også større ansvar for våre egne handlinger i hverdagen. Men hvis jeg virkelig ønsker å gjøre noe med dette er det ganske meningsløst å kaste seg ut i debatten med en arrogant holdning og et ultraliberalistisk utgangspunkt. For å få til positive forandringer må jeg faktisk ta utgangspunkt i det som er situasjonen i dag og det synet de fleste rundt meg har på samfunnet, og så prøve å overbevise dem om hvilken retning man må gå, ett lite skritt om gangen. Det hjelper ikke å snakke andre liberalister etter munnen for å prøve å bli tatt opp i "klubben" deres.
Derfor skal jeg prøve å formulere meg litt annerledes. Jeg skal prøve å vise litt mer empati med de som ikke har vært igjennom samme tankerekke som meg. Jeg skal tørre å høre på de som ikke er enig med meg. Jeg skal til og med, hvis jeg orker, ta meg bryet med å lese noen avisinlegg og kronikker av politikere jeg blir sint bare jeg ser ansiktet til. Jeg skaper ikke forandring ved å fortelle alle hvor utrolig fæl jeg synes Trond Giske er (selv om jeg virkelig synes det) - jeg skaper forandring ved å forklare hvorfor jeg synes hans politiske avgjørelser er gale og hvem og hva de går ut over. Jeg må forklare situasjonen til bønder i den tredje verden og hvordan vi kan gjøre noe i stor skala for å redusere fattigdommen - og hvorfor jeg tror dette vil virke bedre for flere på et mer strukturelt nivå enn hva fine, men mindre effektive tiltak som bistand på statsnivå eller fadderskapsordninger på personnivå gjør.
Det er slitsomt og ikke alltid like morsomt å ta inn over seg at alle saker har mange sider. Men jeg skal i hvert fall prøve å huske på det litt oftere.
Labels: politikk
posted by fabelfisk at 12:57 PM
11 Comments:
*klapp klapp klapp*
Personlig stiller jeg meg alltid tvilende til om jeg faktisk har rett, og diskuterer saker vel så mye for å få perspektiver på det som diskuteres.
Det er sånn sett like mye en målsetting å få meg selv til å forandre mening som å få andre til å endre sin. Så lenge det er gode grunner for å endre standpunkt, selvsagt.
Sagt annerledes, er det ikke viktigere å komme ut av en diskusjon litt klokere enn å vinne den?
Ja, det er på en måte en klisje, men det er også noe sant i det.
Dette liker jeg.
Du skriver godt og om du skriver enda litt klokere så tror jeg det blir veldig bra:)
tommel opp!
*sukk*
Dilemmaet er selvsagt det samme for alle som forsøker å reflektere over alle sider av en sak - hvordan klare å si noe som helst? Hvor langt kommer man med å si "På den ene siden så.., men på den andre siden så..". Man vil jo alltid tape mot de som er sikker i sin sak og som ikke viker samme hvilke argumenter som blir kastet mot dem. Det er så mye lettere å få opmerksomhet når man er tydelig, har et enkelt budskap og roper høyt.
Du har selvsagt rett (du har jo alltid rett;-) i det siste du skriver - men det går på ingen måte på bekostning av refleksjonene i hovedinnlegget ditt.
Det er ofte en forskjell på hva man sier, skriver og fronter, og hva man faktisk jobber for. For mange av oss kan disse tingene fort se ut til å stå i motsetning til hverandre, og for en del av oss bikker det også over. Man legger vekten på det første, altså på å bli hørt, på å få oppmerksomhet.
Og oppmerksomhet er som regel en ganske avgjørende faktor, man kommer ikke utenom det. Det gjelder bare å holde balansen.
Om man mister taket i hva man jobber for, hva man egentlig står for, da har man tapt. Når man lar seg rive med av prosessen, mister målet ut av syne og blir like tabloid i tankegang som i argumentasjon, har man tapt. Selv om det gjerne er disse som vinner.
Jeg leser innlegget ditt som et sterkt vitnesbyrd om at du ikke har tapt, at du er klar over hvem du er og hvor du vil. Så lenge du er det synes jeg du skal fortsette å hive deg utpå med eksempler om hestekjerrer med og uten tak, skjelle ut Trond Giske og sosialistschwina - så lenge du også klarer være åpen mot deg selv og ærlige samtalepartnere om tankeprosessen din. Både det første og det siste gjør deg vel verdt å lytte til og snakke med for oss andre.
Fabelfisk:
Det er ingen motsetning i det å kunne ta til seg nye momenter og perspektiver og kanskje ombestemme seg, og samtidig faktisk ha en mening om noe.
Og en presisering er på sin plass;
jeg tilstreber å stille meg tvilende til at jeg har rett - men klarer degt ikke alltid :)
.V (og Fabelfisk - siden det er din blogg, og jeg ikke ønsker å starte en krangel):
Å kalle ens meningsmotstandere for "schwin" er - i mangel på bedre ord - "voksent".
For anledningen venstrevridd:
Det er i hvert fall et godt ideal å prøve å jobbe for alltid å motbevise seg selv.. Men det er fryktelig vanskelig å gjennomføre!
Og forøvrig: Det med "schwina" var nok bare en dårlig intern greie mellom meg og .V, han er nemlig ett av disse "schwina" selv og bruker uttrykket lettere (selv)ironisk og hinter til at jeg muligens av og til har kunnet ty til lignende barnslige karakteristikker. Men det kan man selvsagt ikke vite uten å kjenne både meg og .V.
Ah... da forstår jeg jo alt så meget bedre. Da skal jeg trekke den bemerkningen tilbake :)
(i bloggvirkeligheten er det vanskelig å skille mellom ironi, (u)sakligheter og godhjertet, tøysete fjas)
Og ja, du har selvsagt rett i det.
Men velger vel å si at det faktum at jeg leser bloggen din fra tid til annen er et småslentrende steg i retning av tilnærme meg det idealet. Eller noe sånt.
..og beklager til .V, selvsagt :)
Schwin!-)
All animals are equal, but some are more equal than others :p
Post a Comment
<< Home